Historien

Gammel georgisk søylehovedstad

Gammel georgisk søylehovedstad


We are searching data for your request:

Forums and discussions:
Manuals and reference books:
Data from registers:
Wait the end of the search in all databases.
Upon completion, a link will appear to access the found materials.


Eldgammel georgisk kolonnehovedstad - Historie

De kjennetegnes ved en dekorativ, klokkeformet hovedstad med voluter, to rader med akantusblader og en forseggjort gesims. I mange tilfeller er kolonnen riflet. Kolonner i denne stilen finnes i og utenfor bygningene på Capitol Hill, inkludert U.S. Capitol, Supreme Court Building, Russell Senate Office Building, Cannon House Office Building og Library of Congress.

Utsiden av Capitol -bygningen inneholder eksempler på en modifisert korintisk søyle -stil, inkludert East Front center portico og West Front. I første etasje i Capitol's House -fløyen er den dramatiske, høye takhallen, som har navnet sitt fra de 28 riflede, hvite marmorsøylene som strekker seg gjennom gangen.

Kolonnehovedstedene er en variant av den korintiske ordenen, og inneholder ikke bare klassiske acanthusblader, men også tistler og innfødte amerikanske tobakkplanter. Tidligere bruk av amerikansk vegetasjon i bygningens hovedsteder inkluderer Benjamin Henry Latroves corncob-hovedsteder i en vestibyl i første etasje og hans tobakksbladhoveder i Small Senate Rotunda.

Høyesterettsbygningen ble designet i klassisk korintisk arkitektonisk stil, valgt for å harmonisere med kongressbygningene i nærheten. Den monumentale inngangen, vendt mot U.S. Capitol Building, inneholder en sentral tempellignende paviljong frontet av en monumental portico med 16 korintiske marmorsøyler som støtter en forseggjort entablature og pediment.

I Cannon House Office Building og Russell Senate Office Building inneholder deres identiske rotundas 18 korintiske søyler som støtter en entablature og en kuppel med kuppel, og hvis glasert okulus oversvømmer rotunden med naturlig lys.


Plassering og første funksjon av Katskhi -søylen

Katskhi -søylen ligger i Imereti, som er en region i den vestlige delen av Georgia. Denne søylen stiger til omtrent 40 meters høyde og har utsikt over den lille elvedalen Katskhura. Siden Katskhi er et så fremtredende trekk i landskapet, er det ikke overraskende at folk tillegger det spesiell betydning. Før kristendommens komme, ble Katskhi -søylen for eksempel antatt å ha blitt brukt som et hellig sted av hedninger, allerede for 2000 år siden. Monolitten ble antatt å representere en lokal fruktbarhetsgud, og derfor ble fruktbarhetsritualer utført der.

Med kristendommens inntog fikk imidlertid Katskhi -søylen en ny funksjon. Kalksteinsøylen var ikke lenger forbundet med fruktbarhet. I stedet ble det sett på som en måte å løsrive seg fra verden. Den asketiske praksisen med å leve på en søyle / monolit har sin opprinnelse i figuren St. Simeon the Stylite, en hellig mann fra 4. / 5. århundre som bestemte seg for å leve på toppen av en søyle. St. Simeon gjorde dette for at han skulle komme vekk fra samfunnet og vie tiden sin til bønn.


Kjennetegn

Vanligvis er et hus i føderal stil en enkel firkantet eller rektangulær eske, to eller tre etasjer høy og to rom dype. Noen boliger i føderal stil har blitt gjort større, modifisert med fremspringende vinger, tilknyttede avhengigheter eller til og med begge deler. I noen føderale hjem og bygninger kan man finne en forseggjort buet eller polygonal planløsning, for eksempel med Octagon House i Washington, DC (1799) som ligger på 18 th Street og New York Avenue NW. I det historiske distriktet Rockville på 103 West Montgomery Avenue, er Beall-Dawson-huset et utmerket eksempel på føderal stil.

Mange designelementer i føderal stil er spesielt undervurdert. For eksempel er utvendig dekorasjon i føderale stiler og design vanligvis begrenset til en veranda eller inngangselement. Sammenlignet med et georgiansk hus, er søylene og listene i føderal arkitektur smale og ganske enkle.

Arkitektur i føderal stil viser ofte geometriske konsepter. Elliptiske, sirkulære og vifteformede motiver dannet av riflede strålende linjer er vanlige dekorasjoner som finnes i føderale hjem og kontorbygninger. Et av de eldste amerikanske eksemplene på slike oppblomstringer er på taket på spisestuen på Mount Vernon. Utført i gips, inneholder den føderale designen en dekorativ rinceau -kant kantet av maisskall og en sentral rosett.

Materialer

Ikke overraskende varierer bygningsmaterialene i føderal stilarkitektur med beliggenhet. Boligene i nordøst var vanligvis laget av brett, mens sørlige hus ofte var murstein, som de fleste føderale stilhusene i urbane nord, der brannsikring var mye ønsket.

Hofte tak som er dekket av en rekkverk og enkle gavlformer (som de på mange føderale byhus i Washington, DC) og til og med tak med en midtgav kronet av en frontfasade, er blant de mest populære føderale takstiler. Friendship House, som ligger på South Carolina Avenue SE på Capitol Hill (ca. 1795), er et eksempel på fasaden foran.

Dakkere gjennomborer ofte taket for å bringe lys og plass inn på loftet. The Carberry House (1803) på 421½ Sixth Street S.E. i Capitol Hill -området i Washington, DC er et spesielt godt eksempel.

Windows

Windows er aldri gruppert i et hus i føderal stil, men er ordnet individuelt i streng horisontal og vertikal symmetri. Vanligvis er frontvinduene i et hjem i føderal stil femrangerte, selv om det er eksempler på tre og sju rangerte vinduer. Vinduer i palladisk stil brukes ofte i gavler som arkitektonisk blomstring. Vinduer består nesten alltid av dobbelthengte trefelger med topprammen holdt på plass av metallpinner (motvektsvekter var ikke oppfunnet ennå). Tynne tremønstre deler vinduet i små lys (ruter). Før revolusjonskrigen var standardlyset 6 "x 8", men etter hvert som glassteknologien ble bedre, økte størrelsen til 8 "x 13". Vanligvis har vinduene seks over seks lys, selv om ni over ni og andre konfigurasjoner også kan finnes i flere hjem i føderal stil.

Inngang

Til tross for dens betydning, spesielt når det er sentrum av en strengt symmetrisk fasade, er inngangsdøren til et føderalt hjem vanligvis den mest dekorerte delen av hjemmets eksteriør. På denne noten er en halvcirkelformet eller elliptisk viftelys over døren med eller uten flankerende sidelys en favoritt enhet som brukes i føderal arkitektur.

En døråpning kan også omfatte utsmykket støping eller en liten inngangsparti. Noen designere i føderal stil forsterker ofte dramaet ved inngangen med krøllete linjer, trappeskinner foran, jernbalkonger og til og med buede fronter. Dekorative lister, for eksempel tannlignende dentils, brukes ofte for å understreke gesimser i den føderale designen.


Den korintiske orden

Korintisk hovedstad

Den korintiske orden

For å sikre at bygninger gjentok en sammenhengende følelse av stil, skapte grekere tre ordre av arkitektur, grupper av designelementer ment å gå sammen på en bygnings utvendig dekorasjon. Alle bestillinger inkluderte spesifikke typer kolonner, hovedsteder og dekorasjoner. De tre greske arkitektoniske ordenene var doriske, som var den mest enkle joniske, som var litt mer dekorative og den greske korintiske orden.


Korintiske søyler på en bygning i nyklassisk stil (U.S. Post Office on Broadway) i New York City

Andelen av ordrene ble dannet på menneskekroppen. De Korintisk, sammen med Composite, er den mest utsmykkede av ordrene. Denne arkitektoniske stilen er preget av slanke riflede søyler og forseggjorte hovedsteder dekorert med akantusblader og ruller. Som det er for andre klassiske stiler, kan den typen bygning be om endringer i selve kanonen.

Vesta -tempelet, Roma. Den har 20 utvendige korintiske søyler som står på et 360 graders, 5-trinns tufapodium.

Stilegenskaper

De viktigste funksjonene av korintisk orden er:

· Den hengende hovedstaden, som er skåret med to forskjøvne rader av stiliserte acanthusblader og fire ruller.

· Skaftet har tjuefire skarpkantede fløyter, mens kolonnen er ti diametre høye. I sine proporsjoner er den korintiske kolonnen sammenlignbar med Jonisk kolonne, selv om den er mer slank, og skiller seg ut ved sin særpreget skåret kapital.

· The abacus på hovedstaden har konkave sider som samsvarer med hjørnene av hovedstaden, og den kan ha en rosett midt på hver side.

Struktur av en korintisk kolonne

Denne ordren har alltid vært relatert til skjønnhet. Sett under ett ble det utviklet av romerne til et uttrykk for det største arkitektoniske showet . Vitruvius beskrev den korintiske spalten som en etterligning av jentens slankhet. Den eldste kjente bygningen designet i tråd med denne ordren er Choragic Monument of Lysicrates i Athen.

En gjengivelse av Choragic Monument of Lysicrates, Sidney

Betydningen av Acanthus Leaves

Akantusbladene ble også adoptert i kristen arkitektur, i de gallo-romerske hovedstedene og i gravmonumentene, for å symbolisere oppstandelsen, tydelig i den romanske kunsten fordi den korintiske orden hovedsakelig ble brukt for hovedsteder i koret i en kirke, var beholdt relikviene til de hellige som oppstandelsen var og er lovet, ofte med et tall som er symbolsk for blader eller blomsterknopper.

En korintisk hovedfigur av en kolonne fra interiøret i cellen i tempelet i Concordia


Kjennetegn

Klassisk arkitektur verdsatte konsepter som dristighet, ydmykhet og intellekt. Disse verdiene hjelper til med å definere individuelle komponenter som finnes i flere klassiske arkitektoniske stiler. Noen av disse viktige elementene inkluderer følgende.

  • Symmetri og proporsjoner. Klassiske bygninger er vanligvis symmetriske og har elementer som søyler og vinduer som er jevnt fordelt.
  • Kolonner i en bestemt stil (eller rekkefølge). Disse klassiske ordenene kan være doriske, joniske eller korintiske for gresk arkitektur. Romerne hadde også toskanske og sammensatte ordrer.
  • Verandaen toppet med en pediment. Mange boliger og bygninger har en veranda i full høyde som er satt med et klassisk pediment på toppen. Døren er vanligvis plassert i midten av huset.
  • Holdbare byggematerialer. Klassisk arkitektur inneholder materialer som marmor, betong og murstein.
  • Klassiske designmotiver. Hjem har ofte tannstøping, tak med middels helling, takfeste i eske, dekorative døromgivelser og ødelagte pedimenter over inngangsdøren.
  • Rektangulære vinduer. Windows var ofte dobbelthengt og inkluderte en rekke symmetriske vinduskonfigurasjoner.

Arkitekturhistorie (3000 fvt. - nåtid) Evolusjon av bygningsdesign


Peterskirken, Roma, viser
Madernos fasade og den tilpassede
Dome, opprinnelig designet av
Michelangelo. Renessansestil.


Taj Mahal, India (1632-54)
Et flott eksempel på Mughal
(Mogul) arkitektur.

RESSURSER
For arkitektoniske termer, se:
Arkitektur Ordliste.
For å se hvordan arkitektur passer
inn i utviklingen av kunst,
se :: Kunsthistorie.

Forholdet mellom arkitektur og kunst

Helt siden antikken har arkitektur - kunsten å designe og konstruere bygninger - alltid vært tett sammenflettet med kunsthistorien, av minst tre grunner. For det første ble mange offentlige arbeider (spesielt religiøse bygninger) designet med estetikk i tankene, så vel som funksjonalitet. De ble bygget for å inspirere og tjene en offentlig funksjon. Som et resultat involverte de tjenester fra et bredt spekter av "kunstnere" og dekorative håndverkere så vel som arbeidere. For det andre, i mange av disse bygningene fungerte eksteriør og interiør som utstillingsvinduer for kunstmaleri (f.eks. Det sixtinske kapell), frise og relieffskulptur (f.eks. Parthenon, europeiske gotiske katedraler), glassmalerier (f.eks. Chartres katedral) og andre kunstverk som mosaikk og metallarbeid. For det tredje gikk offentlige byggeprogrammer vanligvis hånd i hånd med utviklingen av visuell kunst, og de fleste store "kunst" -bevegelsene (f.eks. Renessanse, barokk, rokoko, nyklassisisme) påvirket både arkitektur og kunst.

Tidlig arkitektur hadde to hovedfunksjoner: (1) å konsolidere sikkerhet og makt (2) for å glede gudene. Jo rikere samfunnet ble, desto viktigere ble disse funksjonene. Se også: Kunsthistorie: Tidslinje.

Egyptisk arkitektur

Den første store sivilisasjonen som dukket opp rundt Middelhavsbassenget var Egypts (ca. 3100-2040 fvt). I tillegg til sitt eget skriftspråk, religion og dynastiske herskende klasse, utviklet den en unik stil med egyptisk arkitektur, stort sett bestående av massive gravkamre i form av pyramider (i Giza) og underjordiske graver (i den øde kongedalen, Luxor). Designet var monumentalt, men ikke arkitektonisk komplekst og brukte stillinger og overligger, i stedet for buer, selv om egyptisk ekspertise innen stein hadde en sterk innflytelse på senere gresk arkitektur. Kjente eksempler på egyptisk pyramidearkitektur inkluderer: Step Pyramid of Djoser (ca. 2630 fvt) designet av Imhotep - en av de største arkitektene i den antikke verden - og Den store pyramiden i Giza (ca. 2550 fvt), også kalt pyramiden av Khufu eller 'Pyramid of Cheops' - den eldste av de syv underverker i verden, slik den ble samlet av Antipater fra Sidon (170-120 fvt). Senere, i løpet av Midt- og Senriket (ca. 2040-300 e.Kr.), konstruerte egypterne en rekke palasser ved Karnak (f.eks. Amons tempel, 1530 fvt og utover). Disse strukturene var utsmykket med et mangfoldig utvalg av kunstverk - hvorav få overlever - inkludert veggmalerier, panelmalerier, skulpturer og metallarbeid, som skildrer forskjellige guder, guder, herskere og symbolske dyr i den unike egyptiske hieratiske kunststilen, sammen med hieroglyfiske inskripsjoner . For mer spesifikke detaljer, se: Early Egyptian Architecture (3100-2181) Egyptian Middle Kingdom Architecture (2055-1650) Egyptian New Kingdom Architecture (1550-1069) Sen egyptisk arkitektur (1069 f.Kr.-200 e.Kr.).

For en sammenligning med pyramidearkitekturen i de tidlige Amerika, se: Pre -columbiansk kunst (ca. 1200 fvt - 1535 e.Kr.).

Sumerisk arkitektur

I mellomtiden, i Mesopotamia og Persia (c.3200-323 fvt), utviklet den sumeriske sivilisasjonen sin egen unike bygning - en type trinnvis pyramide kalt en ziggurat. Men i motsetning til pyramidene til de egyptiske faraoene, ble ziggurater ikke bygget som graver, men som menneskeskapte fjell for å bringe de sumeriske herskerne og menneskene nærmere sine guder som angivelig bodde høyt oppe i fjellene i øst. Ziggurater ble konstruert av leirefyrte murstein, ofte ferdig med fargede glasurer. For mer informasjon, se: Sumerian Art (ca. 4500-2270 fvt). For andre kulturer i det gamle Irak, se: assyrisk kunst (ca. 1500-612 fvt) og hetittisk kunst (ca. 1600-1180 fvt). For et helhetssyn, se: Mesopotamisk kunst (ca. 4500-539). Se også: Tidslinje for forhistorisk kunst.

Tidlig irsk arkitektur

Mot slutten av steinalderen begynte seremonielle megalitter (strukturer bygget av store steiner) som Knowth -megalittgraven (ca. 3300 fvt) og Newgrange -passasjegraven å dukke opp i Nord -Europa (Denne formen for megalittisk kunst er eksemplifisert av Stonehenge steinsirkel.) Enten arrangert oppreist i det fri, eller begravet og overbygd for å danne en "dolmen", antas disse tunge steinkonstruksjonene av de fleste arkeologer å ha hatt en religiøs eller ritualistisk funksjon, og i noen tilfeller justeringen av steinene deres avslører en sofistikert kunnskap om astronomi. De komplekse graveringene som ble avdekket på Newgrange markerer begynnelsen på billedkunst i Irland. For mer om gamle og middelalderske bygninger, se Architectural Monuments of Ireland. For eldre typer historiske steder, se Arkeologiske monumenter i Irland.

Den første europeiske kunsten i klassisk antikk ble skapt av minoerne, basert på øya Kreta. Minoisk arkitektur brukte en blanding av stein, gjørme og gips for å konstruere forseggjorte palasser (f.eks. Palace of Knossos c.1700-1400 fvt) samt kuplede gravkamre (tholos) gjemt i åsene. Mange av disse bygningene var dekorert med fargerike veggmalerier og freskomalerier, som skildrer mytologiske dyresymboler (f.eks. Oksen) og hendelser. Dessverre ble den mest minoiske arkitekturen ødelagt av jordskjelv rundt 1200 fvt. Kreta ble deretter overtatt av mykenerne fra fastlands -Hellas, hvorfra en enhetlig gresk kultur og sivilisasjon dukket opp noen århundrer senere.

Kunst- og arkitekturhistorien i det antikke Hellas er delt inn i tre grunnleggende epoker: den arkaiske perioden (ca. 600-500 f.Kr.), den klassiske perioden (ca. 500-323 f.Kr.) og den hellenistiske perioden (ca. 323-27 f.Kr.) ). [Se også: Egeerhavskunst.] Omkring 600 fvt, inspirert av teorien og praksisen til tidligere egyptiske murere og byggherrer, begynte grekerne å erstatte trekonstruksjonene i sine offentlige bygninger med steinstrukturer - en prosess som kalles 'forstening'. Kalkstein og marmor ble brukt til søyler og vegger, mens terrakotta ble brukt til takstein og ornamenter. Dekorasjonen ble utført i metall, som bronse.

I likhet med malere og billedhuggere likte greske arkitekter ingen av den forbedrede statusen som ble gitt til deres etterfølgere. De ble ikke sett på som kunstnere, men som håndverkere. Dermed er ingen navn på arkitekter kjent før rundt 500 -tallet fvt. De vanligste typene offentlige bygninger var templer, kommunale strukturer, teatre og idrettsstadioner.

Arkitektoniske metoder i antikkens Hellas

Gresk arkitektur brukte enkle bygg-og-over-byggeteknikker. Det var ikke før romertiden at buen ble utviklet for å strekke seg over større avstander. Som et resultat ble greske arkitekter tvunget til å bruke mange flere steinsøyler for å støtte korte horisontale bjelker overhead. Videre kunne de ikke konstruere bygninger med store innvendige mellomrom, uten å ha rader med interne støttesøyler. Standard konstruksjonsformat, brukt i offentlige bygninger som Hephaesteum i Athen, brukte store kalksteinblokker eller en lett porøs stein kjent som tuff. Marmor, som var knappere og mer verdifull, var forbeholdt skulpturell dekorasjon, bortsett fra i de flotteste bygningene, for eksempel Parthenon på Akropolis.

Gresk bygningsdesign

Den typiske rektangulære bygningsdesignen var ofte omgitt av en søyler på alle fire sider (f.eks. Parthenon) eller mer sjelden bare foran og bak (f.eks. Temple of Athena Nike). Tak ble lagt med tømmerbjelker dekket av terrakottafliser, og var ikke kuppelformede. Pedimenter (den flate trekantformen i hver gavlende av bygningen) ble vanligvis fylt med skulpturell dekorasjon eller friser, det samme var overliggeraden langs toppen av hver sidevegg, mellom taket og toppene på søylene. På slutten av 4. og 5. århundre fvt begynte greske arkitekter å gå fra den strengt rektangulære planen til tradisjonelle templer til fordel for en sirkulær struktur (tholos), pyntet med svart marmor for å markere visse arkitektoniske elementer og gi rike fargekontraster.

Disse bygningene var berømt prydet med et stort utvalg av gresk skulptur - pedimentale verk, friser, relieffer og forskjellige typer frittstående statue - av figurativ karakter, som skildrer mytologiske helter og hendelser i gresk historie og kultur.

Prinsipper for gresk arkitektur: Klassiske ordrer

Teorien om gresk arkitektur - uten tvil den mest innflytelsesrike formen for klassisk gresk kunst - var basert på et system med 'klassiske ordrer' - regler for bygningsdesign basert på proporsjoner av og mellom de enkelte delene. Dette resulterte i en estetisk tiltalende konsistens av utseende uavhengig av størrelse eller materialer som ble brukt. Det var tre ordrer i tidlig gresk arkitektur: Dorisk, Ionisk og Korintisk. Den doriske stilen var vanlig på fastlands -Hellas og spredte seg senere til de greske koloniene i Italia. Den joniske stilen ble brukt i byene Ionia langs vestkysten av Tyrkia og andre øyer i Egeerhavet. Der den doriske stilen var formell og streng, var den ioniske mindre behersket og mer dekorativ. Den tredje stilen, korintisk, kom senere og representerte en mer utsmykket utvikling av den joniske orden. Forskjellene mellom disse stilene er tydeligst synlige i forholdet mellom basediameteren og høyden på kolonnene. Dorisk arkitektur (eksemplifisert av greske strukturer, som Parthenon og Hephaestus-tempelet i Athen) var mer populær i den klassiske tidsalderen, mens den joniske stilen tok overhånd i den mer avslappede perioden med hellenistisk kunst (ca. 323-30 fvt.) ).

Berømte bygninger i det antikke Hellas

Kjente eksempler på gammel gresk arkitektur inkluderer: Akropolis-komplekset (550-404 fvt) inkludert Parthenon (447-422 fvt), templene i Paestum (550 fvt og utover), Zeus-tempelet i Olympia (468-456 fvt), Temple of Hephaistos (c.449 BCE), Temple of Athena Nike (427 BCE), Theatre at Delphi (c.400 BCE), Tholos Temple of Athena Pronaia (380-360 BCE), and Pergamon Altar of Zeus (ca.166-156 fvt). Se også: Skulptur av antikkens Hellas.

I motsetning til de mer kreative og intellektuelle grekerne, var romerne i hovedsak praktiske mennesker med sans for ingeniør-, konstruksjons- og militærspørsmål. I sin arkitektur, som i kunsten, lånte de tungt fra både etruskerne (f.eks. I bruken av hydraulikk for sumprensing og konstruksjon av buer), og også grekerne, som de betraktet som sine overordnede i alle visuelle kunst. Uten romersk kunst - med sitt geni for å kopiere og tilpasse greske stiler - ville imidlertid de fleste kunstneriske prestasjonene i gresk antikk ha gått tapt.

Arkitektoniske prioriteringer i det gamle Roma

Romersk arkitektur tjente behovene til den romerske staten, som var ivrig etter å imponere, underholde og imøtekomme en voksende befolkning i relativt begrensede byområder. Drenering var et vanlig problem, det samme var sikkerhet. Dette, sammen med Romas voksende ønske om å øke sin makt og majestet i hele Italia og utover, krevde offentlige bygninger å være imponerende, store og svært funksjonelle. Dette eksemplifiseres av romerske arkitektoniske prestasjoner innen dreneringssystemer, akvedukter (f.eks. Akvedukten ved Segovia, 100 e.Kr., og over 11 akvedukter i selve Roma, for eksempel Aqua Claudia og Anio Novus), broer (f.eks. Pont du Gard) veier, kommunale strukturer som offentlige bad (f.eks. Baths of Caracalla og Baths of Diocletian), idrettsanlegg og amfiteater (f.eks. Colosseum 72-80 CE), til og med sentralvarmeanlegg. Mange templer og teatre ble også bygget. Senere, da imperiet deres spredte seg, grep de romerske arkitektene muligheten til å lage nye byer fra bunnen av, og designet urbane rutenettplaner basert på to brede gater-en nord-sør-akse (cardo) og en øst-vest-akse (decumanus) . Sentrum ligger i krysset mellom de to veiene. De bygde også oppover, for eksempel Ostia, en rik havneby i nærheten av Roma, skryte av en rekke 5-etasjers boligblokker.

Arkitektoniske fremskritt: Buer og betong

Romersk arkitektur ble hjulpet av store fremskritt innen både design og nye materialer. Designet ble forbedret gjennom arkitektonisk utvikling i konstruksjonen av buer og takkupler. Buer forbedret effektiviteten og muligheten til broer og akvedukter (færre støttesøyler var nødvendig for å støtte strukturen), mens kuppeltak ikke bare tillot bygging av større åpne områder under dekning, men ga også utsiden et imponerende utseende av storhet og majestet, som i flere viktige sekulære og kristne basilikaer, som Pantheon.

Materialutviklingen var også avgjørende, slik den ble beskrevet av den romerske arkitekten Vitruvius (ca. 78-10 f.Kr.) i sin bok De Architectura. Dette eksemplifiseres av den romerske oppfinnelsen av betong (opus cementicium), en blanding av kalkmørtel, sand, vann og steiner, på 300 -tallet fvt. Denne usedvanlig sterke og praktiske erstatningen for stein revolusjonerte romersk prosjektering og arkitektur. Etter hvert som flisbelagt betong begynte å erstatte marmor som hovedbyggemateriale, kunne arkitekter være mer vågale. Bygninger ble frigjort fra den rektangulære greske designplanen (med sine ukjente tak og søyler som støtter flate arkitraver) og ble mindre geometriske og mer frittflytende.

I likhet med sine egyptiske og de greske forgjengerne, pyntet arkitekter i det gamle Roma sine offentlige bygninger med et bredt spekter av kunstverk, inkludert: Romersk skulptur (spesielt relieffer, statuer og byster av keiseren), freskomalerier og mosaikker.

Berømte bygninger i det gamle Roma

To av de største strukturene i det gamle Roma var Colosseum (det elliptiske flaviske amfiteateret i sentrum av Roma) og Trajans søyle (et monument for keiseren Trajan). Ligger øst for Forum Romanum, tok Colosseum 8 år å bygge, og hadde plass til 50 000 tilskuere. Historikere og arkeologer anslår at svimlende 500 000 mennesker og over 1 million ville dyr omkom i "lekene" på Colosseum. Trajans søyle, som ligger nær Quirinal Hill, nord for Forum Romanum, ble ferdig i 113 e.Kr. Det er kjent for sin praktfulle og svært detaljerte spiralbasrelieffskulptur, som sirkler rundt monumentets sjakt 23 ganger, og forteller Trajans seier i Dacian Wars. Selve akselen er laget av 20 store blokker Carrara -marmor, som hver veier omtrent 40 tonn. Den står omtrent 30 meter i høyden og 4 meter i bredden. Et mindre, men ikke mindre viktig romersk monument var Ara Pacis Augustae (13-9 fvt).

Politikk og religions innvirkning på romersk arkitektur

I 330 e.Kr., omtrent da Peterskirken ble fullført, erklærte den romerske keiseren Konstantin I at byen Byzantium (senere omdøpt til Konstantinopel, nå Istanbul i Tyrkia), skulle være hovedstaden i Romerriket. Senere, i 395 e.Kr., etter keiser Theodosius 'død, ble imperiet delt i to deler: en vestlig halvdel basert først i Roma til den ble sparket på 500 -tallet, deretter Ravenna (se Ravenna -mosaikk) og en østlig halvdel basert i den sikrere byen Konstantinopel. I tillegg ble kristendommen (tidligere en minoritetssekt) erklært som den eneste offisielle religionen i hele imperiet. Disse tvillingutviklingene påvirket arkitekturen på to måter: For det første bidro flytting til Konstantinopel til å bevare og forlenge romersk kultur, som ellers kunne ha blitt ødelagt av de barbariske inntrengere i Italia, og fremveksten av kristendommen ga det som ble det dominerende temaet for arkitektur og billedkunsten de neste 1200 årene.

Bysantinsk arkitektur (330-554 e.Kr.)

Bysantinske arkitekter - inkludert mange italienere som hadde flyttet til den nye hovedstaden fra Italia - fortsatte den frittflytende tradisjonen med romersk arkitektur og konstruerte en rekke praktfulle kirker og religiøse bygninger i tiden med tidlig kristen kunst, for eksempel: Chora -kirken (c.333) Hagia Irene (c.360) og St. Sergius og Bacchus kirke, alle i Istanbul St. Sophia kirke i Sofia, Bulgaria (527-65), den fantastiske Hagia Sophia (532-37 ) som erstattet den avskjedigede katedralen i Konstantinopel og kirken Hagia Sophia i Thessaloniki. Store sekulære bygninger inkludert: Det store palasset i Konstantinopel og Basilica Cistern.

Nye arkitektoniske teknikker inkluderte bruk av konkave trekantede deler av mur, kjent som pendentives, for å bære vekten av takkuppelen til hjørnepirer. Dette førte til bygging av større og mer praktfulle kupler og større åpent rom inne i bygningen, som eksemplifisert i Hagia Sophia. Nye dekorative metoder inkluderte introduksjonen av blendende mosaikker laget av glass, i stedet for stein som ble brukt av romerne. Interiøret i kirker var også rikt dekorert med bysantinsk kunst, som forgyling, veggmalerier og relieffskulpturer - men ikke statuer, da disse ikke ble æret som ikoner.

Bruk av ikoner i bysantinsk religiøs arkitektur

I den bysantinske eller østortodokse tradisjonen med kristen kunst er bare flate bilder eller skulpturer med lav relieff tillatt i religiøs kunst. Denne kulturelle tradisjonen mente at tredimensjonale fremstillinger forherliget det menneskelige aspektet av kjøttet i stedet for åndens guddommelige natur, og dermed motsatte det seg 3D-religiøse bilder. (De romerske kristne vedtok ikke disse forbudene, og derfor har vi fortsatt religiøs skulptur i katolsk og protestantisk arkitektur.) Den bysantinske ikonografistilen utviklet seg på en meget stilisert måte og hadde som mål å presentere kompleks teologi på en veldig enkel måte , som gjør det mulig å utdanne og inspirere selv de analfabeter. For eksempel var farge veldig viktig: gull representerte utstrålingen av himmelen rødt, det guddommelige livet blått var fargen på menneskelivet hvitt var Guds uskapte essens, brukt for eksempel i ikonmaleriet av Kristi oppstandelse. Vanligvis bærer Jesus et rødt undertøy med et blå ytterplagg (som betyr at Gud blir menneske), mens Maria bærer et blått undertøy med et rødt ytterplagg (som betyr at mennesker faktisk kan nå Gud). For mer informasjon, se: Kristen kunst (bysantinsk periode).

Etter den tidlige perioden med bysantinsk arkitektur (ca. 300-600), som stort sett var en fortsettelse av romersk arkitektur, kom det en mellomperiode (ca. arkitektonisk kirkedesign (eksempler inkluderer Hosios Lukas-klosteret i Hellas (ca. 1000) og Daphni-klosteret nær Athen (ca. 1050) etter at dette kom i perioden Comnenian og Paleologan (ca. 1100-1450), bare kjent for sjeldne prestasjoner som Elmali Kilise og andre steinhelligdommer i Kappadokia, Pantokrators kirker og Theotokos Kyriotissa i Konstantinopel.

Etter hvert som det østromerske riket fortsatte, ble bysantinsk arkitektur gradvis mer påvirket av østlige tradisjoner for konstruksjon og dekorasjon. Bygninger økte i geometrisk kompleksitet, mens murstein og gips ble brukt i tillegg til stein til dekorative formål, som de ytre sikksakkmønstrene. De tidligere 'klassiske ordrene' eller stilene ble tolket mer fritt, og vinduer filtrerte lys gjennom tynne ark med alabast for å skape mykere belysning. De to grunnleggende designplanene var den basilikanske eller aksiale typen (f.eks. Basilikaen ved Det hellige grav, Jerusalem) og den sirkulære eller sentrale typen (f.eks. Den store åttekantede kirken i Antiokia).

Bysantinsk arkitektonisk arv

I Vesten påvirket bysantinske design den europeiske kunstneriske vekkelsen i form av karolingisk kunst (750-900) og ottonsk kunst (900-1050), som førte til romansk og gotisk arkitektur. I øst fortsatte den å ha en betydelig innflytelse på tidlig islamsk kunst og arkitektur, som eksemplet er på Umayyad -moskeen i Damaskus og Klippekuppelen i Jerusalem, mens den var i Bulgaria, Russland, Serbia, Georgia, Ukraina og andre ortodokse land, det holdt ut enda lenger.

The term Romanesque architecture is sometimes used to cover all immediate derivations of Roman architecture in the West, following the collapse of Rome until the flowering of the Gothic style in about 1200. More usually however, it denotes a distinctive style that emerged almost simultaneously in France, Germany, Italy and Spain (the latter also influenced by Moorish designs) in the 11th century. It is characterized most obviously by a new massiveness of scale, inspired by the greater economic and political stability that arrived after centuries of turmoil.

Charlemagne I and Otto I

The Romanesque revival of medieval Christian art began with Charlemagne I, King of the Franks, who was crowned Holy Roman Emperor in St. Peter's Rome, by Pope Leo III in 800. Famous for his Carolingian art, curiously, his major architectural achievement - the Palatine Chapel in Aachen (c.800) - was not inspired by St Peter's or other churches in Rome, but by the octagonal Byzantine-style Basilica of San Vitale in Ravenna. See also Medieval Sculpture.

Unfortunately, the Carolingian empire rapidly dissolved, but Charlemagne's patronage of architecture and the arts to promote Christianity, marked a vital first step in the re-emergence of a European-wide culture. Moreover, many of the Romanesque and Gothic churches and monasteries were built on the foundations of Carolingian architecture. Charlemagne's pre-Romanesque architectural efforts were later continued by Otto 1 (Holy Roman Emperor 936-73), in a style known as Ottonian Art, which gave way to the fully fledged 'Romanesque.' (Note: the Romanesque style in England and Ireland is commonly referred to as Norman architecture.)

Christianity continued to be the dominant driving force for most significant building works. The flowering of the Romanesque style in the 11th century coincided with the reassertiveness of Rome, as the capital of Christianity, and its influence upon secular authorities led to the Christian re-conquest of Spain (began 1031) and the Crusades to free the Holy Land from Islamic control. The acquisition of Holy Relics by the Crusaders, together with the fervour aroused by their campaigns, triggered the construction of a wave of new churches and cathedrals across Europe. In Italy, they include the Cathedral of Pisa with its famous leaning campanile (bell tower), Modena Cathedral and Parma Cathedral, as well as famous churches like the Santa Maria (Rome), the Baptistery (Florence), and San Zeno Maggiore (Verona). In France, they include Laon Cathedral (among others), and the abbeys of Cluny, Aux Dames (Caen) and Les Hommes (Mont Saint-Michel). In England, they include 26 out of 27 ancient Cathedrals, such as Winchester, Ely and Durham. In Germany, they include Augsburg and Worms Cathedrals (among others) and the abbeys of Mainz, Worms, Speyer and Bamberg. (See German Medieval Art.) In addition to its influence over international politics, the Roman Church also exercised growing power through its network of Bishops and its close association with Monastic orders such as the Benedictines, the Cistercians, Carthusians and Augustinian Canons. From these monasteries, Bishops and Abbots exercised a growing administrative power over the local population, and devoted huge resources to religious works, including illuminated gospel manuscripts, cultural scholarship, metalwork, sculpture and church building. This is exemplified by the powerful Benedictine monastery at Cluny in Burgundy, whose abbey church typified the Romanesque style of architecture and became the largest building in Europe until the Renaissance.

Features of Romanesque Architecture

Although they relied on several design features from Greek and Roman Antiquity, Romanesque architects had neither the imagination of the Greeks, nor the engineering ability of the Romans. For example, Roman building techniques in brick and stone were largely lost in most parts of Europe. In general, the style employed thick walls, round arches, piers, columnsgroin vaults, narrow slit-windows, large towers and decorative arcading. The basic load of the building was carried not its arches or columns but by its massive walls. And its roofs, vaults and buttresses were relatively primitive in comparison with later styles. Interiors were heavy with stone, had dim lighting and - compared with later Gothic styles - simple unadorned lines. Romanesque churches tended to follow a clearly defined form, and are recognizable throughout Europe. Only rarely did one see traces of Byzantine or Eastern influence, except along trade routes. A notable example is the domed St Mark's Basilica in Venice.

Despite its relative simplicity of style, Romanesque architecture did reinstigate two important forms of fine art: sculpture (which had largely disappeared since the fall of Rome) and stained glass. But given the size of windows in Romanesque style buildings, the latter remained a relatively minor element in Medieval art until the advent of Gothic designs. See also: Romanesque Sculpture.

Romanesque Revival architecture was a 19th century style championed by architects like the Louisiana-born Henry Hobson Richardson (1838-86), who was responsible for "Richardsonian Romanesque", as exemplified by the Marshall Field Wholesale Store (1885-87), in Chicago.

NOTE: For a comparison with Eastern designs of the same period, see: the 11th century Kandariya Mahadeva Hindu Temple (1017-29) in India and the 12th century Angkor Wat Khmer Temple (1115-45) in Cambodia.

The term 'Gothic' denotes a style of architecture and art that superceded Romanesque, from the mid-12th century to the mid-15th century. Coined originally as a term of abuse by Italian Renaissance artists and others like Christopher Wren, to describe the type of Medieval architecture they considered barbaric, as if to suggest it was created by Gothic tribes who had destroyed classical art of Antiquity, the Gothic art style is characterized by the use of pointed arches, thinner walls, ribbed vaults, flying buttresses, huge stained glass windows and elaborate tracery. Think of it as a sort of finer, more vertical, more detailed, brighter, more exciting and more inspirational form of Romanesque. The Gothic style as applied to cathedrals is usually divided into two variations: Rayonnant Gothic Architecture (c.1200-1350) and Flamboyant Gothic Architecture (1375-1500). Modern critics like John Ruskin had a high opinion of the Gothic style. For more, see: Gothic Architecture. See also: Gothic Sculpture.

The 12th century was a period of growth in trade and urban development throughout Europe. This inceasing prosperity, together with advances in science and geometry, plus new ideas about how cathedrals could be built in order to inspire religious devotion among the masses, were all important factors in the development of gothic architecture. Although the new style was closely associated with the promotion of religion, and although much of the gothic building program was financed by monastic orders and local bishops, it was not a religious architectural movement. In a way, Christianity was a product brand used by secular authorities, to compete for prestige and influence. As a result, Kings and lesser administrators saw cathedrals as major civic and commercial assets, and supported their construction accordingly.

Key Feature of Gothic Architecture

The principal feature of the Gothic style is the pointed arch, believed by many experts to originate in Assyrian, and later, Islamic architecture. This feature, which channeled the weight of the ceiling onto weight-bearing piers or columns at a much steeper angle than was previously possible with the Romanesque 'rounded' arches, permitted architects to raise vaults much higher and thus create the impression of 'reaching towards heaven'. It also led to the adoption of numerous other features. Instead of massively thick walls, small windows and dim interiors, the new Gothic buildings had thin walls, often supported by flying buttresses, and huge stained glass windows, as exemplified by Sainte Chapelle (1241-48) in Paris. The soaring ceilings and brighter light revolutionized ecclesistical design by tranforming the interior of many cathedrals into inspirational sanctuaries. (See also: Stained Glass Art: Materials and Methods.)

The Gothic Cathedral - A Mini-Universe

In keeping with the new and more confident philosophy of the age, the Gothic cathedral was seen by architects and churchmen as representing the universe in miniature. Each element of the building's design was intended to convey a theological message: the awesome glory of God. Thus the logical and ordered nature of the structure reflected the clarity and rationality of God's universe, while the sculptures, stained glass windows and murals illustrated the moral messages of the Bible.

The Church of Saint-Denis (c.1137-41)

The building which marks the real beginning of the Gothic era was the Abbey Church of Saint-Denis, near Paris. Begun under the direction of Abbot Suger, friend of the French Kings, Louis VI and Louis VII, the church was the first structure to use and unify all of the elements that define Gothic as an architectural style. Although pointed arches, column clusters and cross-rib vaulting had all been used before, it wasn't until Saint-Denis that these features came together in a coherent whole, and the building became a sort of prototype for more churches and cathedrals in the region known as the Ile de France. In due course, the style spread throughout France, England, the Low Countries, Germany, Spain and Italy. (See also: English Gothic Sculpture and German Gothic Sculpture.)

Examples of Ecclesiastical Gothic Architecture

Although used in the design and construction of palaces, castles, municipal town halls, guild halls, abbeys and universities, the Gothic style is best exemplified by the Gothic cathedrals of Northern France. The greatest examples include: Notre-Dame Cathedral Paris (1163-1345) Reims Cathedral (1211-1275) Chartres Cathedral (1194-1250) and Amiens Cathedral (1220-1270) (in Germany) Cologne Cathedral (1248-1880) (in Austria) St Stephen's Cathedral Vienna (in Spain) the cathedrals of Burgos, Toledo and Leon (in Italy) Florence, Milan and Siena while English Gothic architecture is best represented by Westminster Abbey, York Minster and the cathedrals of Salisbury, Exeter, Winchester, Canterbury and Lincoln.

Renaissance-Style Architecture (1400-1620)

Financed by commercial prosperity and competition between city-states, such as Florence, Rome and Venice, as well as rich families like the Medici banking dynasty in Florence and the Fuggers banking family in Germany, the Renaissance was neverthess a triumph of will over world events. Not long before, there had been a run of disastrous European harvests (1315-19) the Black Death plague (1346) which wiped out one third of the European population the 100 Years War between England and France (1339-1439), and the Christian Church was polarized by schism. Hardly ideal conditions for the rebirth or rinacimento som fulgte. As it was, the 16th century Popes in Rome almost bankrupted the Church in the early 16th century due to their profligate financing of fine buildings and the visual arts.

Renaissance architecture was catalyzed by the rediscovery of architectural styles and theories of Ancient Rome. The first depictions of this Classical architecture emerged in Italy during the early 15th century when a copy of De Architectura ("Ten Books Conerning Architecture") by the 1st century Roman architect Vitruvius, was sudddenly unearthed in Rome. At the same time, the Florentine architect and artist Filippo Brunellesci (1377-1446) had begun studying ancient Roman designs, and was convinced that ideal building proportions could be ascertained from mathematical and geometrical principles. It was Brunellesci's magnificent 1418 design for the dome of the Florence Cathedral (1420-36) - now regarded as the first example of Renaissance architecture - which ushered in a new style based on the long-neglected placement and proportion rules of Classical Antiquity.

Famous Renaissance Architects

Another important Renaissance architect was Leon Battista Alberti (1404-72), who is still revered as one of the founders of modern architectural theory. Believing that ideal architectural design was based on the harmony of structure, function and decoration, he was greatly inspired by the theory and practice of ancient Roman architects and engineers.

Other famous Italian architects included: (1) Donato Bramante (1444-1514), the leading designer of the High Renaissance (2) Guiliano da Sangallo (1443-1516), an important intermediary architect between the Early and High Renaissance periods (3) Michelangelo Buonarroti (1475-1564), a leading architect, as well as one of the greatest sculptors and painters of the age (4) Baldassare Peruzzi (1481-1536), an important architect and interior designer (5) Raffaello Santi (Raphael) (1483-1520), a visionary designer as well as painter (6) Michele Sanmicheli (1484-1559), the most famous pupil of Bramante (7 & 8) Jacopo Sansovino (1486-1570) and Andrea Palladio (1508-1580), the two top figures in Venetian Renaissance architecture (9) Giulio Romano (1499-1546), the main exponent of Italian Mannerist-style architecture (10) Giorgio Vasari (1511-1574) who designed the loggia for the Uffizi gallery and the connecting Vasari Corridor and (11) Vincenzo Scamozzi (1548-1616) one of the great theorists of the late Renaissance.

Features of Renaissance Architecture

Put simply, Renaissance buildings were modelled on the classical architecture of the Greeks and Romans, but retained modern features of Byzantine and Gothic invention, such as complex domes and towers. In addition, while replicating and improving on Classical scupture, they also incorporated modern mosaics and stained glass, along with outstanding fresco murals. Renaissance architecture can be seen in countless examples of churches, cathedrals and municipal buildings across Europe, (eg. in many French Chateaux, such as Fontainebleau Chateau, home of the Fontainebleau School: 1528-1610) and its style has been reapplied in later ages to famous structures as diverse as the US Capitol and the UK National Gallery. (In England, the style is sometimes known as Elizabethan architecture.)

Supreme Examples of Renaissance Architecture

The two greatest Renaissance-style structures are undoubtedly the redesigned St Peter's Basilica in Rome and the cathedral in Florence, both of which were highlights of the Grand Tour (1650-1850).

Inspired by civic rivalry between the Ducal States, Brunellesci's dome made the Florentine cathedral the tallest building in Tuscany. In its architectural design, it combined the Gothic tradition of stone vaulting and the principles of Roman engineering. Its herring-bone bonding of brickwork and concentric rings of masonry blocks dispensed with the need for centring, which was unmanagable at the height involved.

Commissioned by Pope Julius II (1443-1513), the rebuilding of the 1,100 year old church of St Peter's in Rome (1506-1626) was the work of numerous architects, including Bramante, Raphael, Sangallo, Maderno, Michelangelo and Bernini, and extended beyond the High Renaissance into the Mannerist and Baroque eras. Its features include a 87-feet high lantern on top of a huge ovoid dome (altered from Michelangelo's hemispherical design due to fears of instability), and a frontal facade incorporating a gigantic Order of pilastered Corinthian columns, each 90 feet high. At 452 feet, St Peter's is taller than any other Renaissance church.

Baroque Architecture (1550-1790)

As the 16th century unfolded, the religious, political and philosophical certainties which had prevailed during the Early (c.1400-85) and High (1486-1520) Renaissance periods, began to unravel. In 1517, Martin Luther sparked the Protestant Reformation, casting European-wide doubt on the integrity and theology of the Roman Church. This was the catalyst for several wars involving France, Italy, Spain and England, and led directly to the Counter-Reformation movement, launched by Rome, to attract the masses away from Protestantism. Renewed patronage of the visual arts and architecture was a key instrument in this propaganda campaign, and resulted in a grander, more dramatic style in both areas. For the rest of the century, this more dynamic style was known as Mannerism (style-ishness), and thereafter, Baroque - a term derived from the Portugese word barocco, meaning 'an irregular pearl'.

Key Features of the Baroque Style

Baroque architecture can be seen as a more complex, more detailed, more elaborate, more ornamented form of Renaissance architecture. More swirls, more complex manipulation of light, colour, texture and perspective. On the outside of its churches, it featured more ostentatious facades, domes, columns, sculpture and other embellishments. On the inside, its floor-plans were more varied. Long, narrow naves were displaced by wider, sometimes circular shapes separate chapels and other areas were created, along with trompe l'oeil effects ceilings were covered in fresco paintings. The whole thing was designed to interest, if not dazzle, the spectator.

Baroque was an emotional style of architecture, and took full advantage of the theatrical potential of the urban landscape. This is exemplified above all by Saint Peter's Square (1656-67) in Rome, in front of the domed St Peter's Basilica. Its architect, Giovanni/Gianlorenzo Bernini rings the square with colonnades, which widen slightly as they approach the cathedral, conveying the impression to visitors that they are being embraced by the arms of the Catholic Church. The entire approach is constructed on a gigantic scale, to induce feelings of awe.

In general, Baroque architecture constituted part of the struggle for religious superiority and for the hearts and minds of worshippers across Europe. On a more political level, secular Baroque architecture was employed to buttress the absolutism of reigning monarchs, like King Louis XIV of France, among others. From Italy, it spread to the rest of Europe - especially Catholic Europe - where each country typically developed its own interpretation. See also: German Baroque Art.

Celebrated Baroque Architects

Famous Baroque architects included: Giacomo Barozzi da Vignola (1507-73), papal architect to Pope Julius III and the Farnese family Gianlorenzo Bernini (1598-1680), a designer who perfectly expressed the ideals of the Counter Reformation Francesco Borromini (1599-1667), a lifelong rival of Bernini Pietro Berrettini da Cortona (1596-1669), a protege of Pope Urban VIII (see also quadratura) Francois Mansart (1598-1666), designer of French townhouses and chateaux like the Château de Maisons, whose name was given to the mansard roof (sic) his great-nephew Jules Hardouin Mansart (1646-1708), designer of the great dome of Les Invalides in Paris and Louis Le Vau (1612-70), another famous French Baroque architect, responsible for the church of Saint-Sulpice in Paris and the Wings of the Louvre. Jules Hardouin Mansart and Louis Le Vau were the main architects of the Palace of Versailles (begun 1623), creating such extravagancies as the Hall of Mirrors and the Marble Court. In Germany, an iconic Baroque structure is the Wurzburg Residenz (1720-44), designed by Balthasar Neumann (1687-1753).

In England, the leader of the Baroque style was Sir John Vanbrugh (1664-1726), designer of Blenheim Palace while in Russia, Bartolomeo Rastrelli (1700-1771) was chiefly responsible for the style known as Russian Baroque, but which incorporated elements of both early Neoclassical and Rococo architecture. Rastrelli designed the Winter Palace (1754-62), Smolny Cathedral (1748-57) in St Petersburg, and redesigned Catherine's Palace, outside the city.

Rococo Architecture (1715-89)

During the last phase of Baroque, the reign of King Louis XV of France witnessed a revolt against the earlier Baroque style of Louis XIV's court, and the emergence of a more decorative, playful style of architecture, known as Rococo. An amalgam of the words 'rocaille' (rock) and 'coquillage' (sells), reflecting its abundance of flowing curved forms, Rococo was championed by Nicolas Pineau, who partnered Jules Hardouin-Mansart in designing interiors for the royal Château de Marly.

Unlike other major architectural movements, like Romanesque, Gothic or Baroque, Rococo was really concerned with interior design. This was because it emerged and remained centred in France, where rich patrons were unwilling to rebuild houses and chateaux, preferring instead to remodel their interiors. And the style was far too whimsical and light-hearted for the exteriors of religious and civic buildings. As a result, Rococo architects - in effect, interior designers - confined themselves to creating elaborately decorated rooms, whose plasterwork, murals, tapestries, furniture, mirrors, porcelain, silks, chinoiserie and other embellishments presented the visitor with a complete aesthetic experience - a total work of art (but hardly architecture!)

Rococo perfectly reflected the decadent indolence and degeneracy of the French Royal Court and High Society. Perhaps because of this, although it spread from France to Germany, where it proved more popular with Catholics than Protestants, it was less well received in other European countries like England, The Low Countries, Spain and even Italy. It was swept away by the French Revolution and by the sterner Neoclassicism which heralded a return to Classical values and styles, more in keeping with the Age of Enlightenment and Reason.

Neoclassical Architecture (1640-1850)

Early Neoclassical Forms

Neoclassicism did not appear overnight. In its early forms (1640-1750), it co-existed with Baroque, and functioned as a corrective style to the latter's more flamboyant excesses. Thus in England, Sir Christopher Wren (1632-1723) designed St Paul's Cathedral, the Royal Observatory in Greenwich, the Royal Chelsea Hospital and the Sheldonian Theatre in Oxford, in a style which is much more classicist than Baroque, even though he is still classified as a Baroque architect. Other early English Neoclassicist designers included Inigo Jones (1573-1652) and William Kent (1685-1748).

Features of Neoclassicism Proper (1750-1850)

A timely support for ancien regimes throughout Europe, from St Petersburg to Vienna, and a model for youthful empires-to-come like the United States of America, Neoclassical art was yet another return to the Classical Orders of Greek and Roman Antiquity. Although, as in the Renaissance, the style retained all the engineering advances and new materials of the modern era. It was characterized by monumental structures, supported or decorated by columns of Doric, Ionic or Corinthian pillars, and topped with classical Renaissance domes. Technical innovations of late 18th century architecture like layered cupolas and inner cores added strength to domes, and their dimensions increased, lending increased grandeur to civic buildings, churches, educational facilities and large private homes.

Neoclassical architecture originated in Paris, largely due to the presence of French designers trained at the French Academy in Rome. Famous French architects included: Jacques Germain Soufflot (1713-80), who designed the Pantheon (1756-97) in Paris Claude Nicolas Ledoux (1736-1806), designer of the Royal Saltworks at Arc-et-Senans (1773-93) and the Cathedral of Saint-Germaine (1762-64) and Jean Chalgrin, who designed the Arc de Triomphe (1806). In England the tradition was maintained by Paris-trained Sir William Chambers, Robert Adam (1728-92), John Nash (1752-1835), Sir John Sloane (1753-1837), William Wilkins (1778-1839) and Sir Robert Smirke (1780-1867). It was quickly adopted by progressive circles in Sweden as well. In Germany, Neoclassical architects included: Carl Gotthard Langhans (1732-1808), designer of the Brandenburg Gate (1789-91) in Berlin Karl Friedrich Schinkel (1781-1841), responsible for the Konzerthaus on Gendarmenmarkt (1818-21), the Tegel Palace (1821-4), and the Altes Museum (1823-30), all in Berlin. These two architects transformed the Prussian capital of Berlin to rival Paris or Rome in classical splendour.

Russian Neoclassicism

Rastrelli's Baroque style Russian buildings, like the Winter Palace (1754-62), did not find favour with Catherine the Great (1762-1850), who preferred Neoclassical designs. As a result, she summoned the Scottish architect Charles Cameron (c.1745�), who built the Pavlovsk Palace (1782-86) near St Petersburg, the Razumovsky Palace in the Ukraine (1802) and the Alexander Palace outside St Petersburg (1812). Other important neoclassical architects for the Russian Czars included: Vincenzo Brenna (Cameron's pupil), Giacomo Quarenghi og Matvey Fyodorovich Kazakov.

American Neoclassicism

The United States Capitol Building, with its neoclassical frontage and dome, is one of America's most recognizable and iconic structures. Begun in 1793, its basic design was the work of William Thornton (1759-1828), reworked by Benjamin Latrobe (1764-1820), Stephen Hallet og Charles Bulfinch (1763-1844). The dome and rotunda were initially built from wood, but later replaced with stone and iron. The overall design was inspired by both the eastern facade of the Louvre Museum in Paris, and by the Pantheon in Rome. Latrobe himself went on to design numerous other buildings in America, in the Neoclassical style including: the Bank of Pennsylvania (1789), Richmond Capitol (1796), the Fairmount Waterworks, Philadelphia (1799), and the Baltimore Exchange (1816), to name but a few. Bulfinch completed the Capitol in the 1820s, setting the template for other state capitols in the process, and then returned to his architectural practice in Boston. A key figure in the development of American architecture during the early 19th century, was the third US President Thomas Jefferson (1743-1826), whose strong preference for neoclassicism, in the design of public buildings, had a strong influence on his contemporaries.

19th Century Architecture

19th-Century architecture in Europe and America witnessed no new important design movements or schools of thought. Instead, there emerged a number of revivals of old styles. These included: The Greek Revival (American followers included Jefferson and Latrobe) the Gothic Revival - led by Viollet-le-Duc in France American followers included Richard Upjohn (1802-78) and James Renwick (1818-95) a Neo-Romanesque Revival (1849-1880), led by Henry Hobson Richardson Beaux-Arts architecture - a fusion of neo-Renaissance and neo-Baroque forms, practiced by Richard Morris Hunt (1827-95) - best known for designing the plinth of the Frihetsgudinnen (1870-86) - and by the Ohio-born Cass Gilbert (1859-1934) and the Andre imperium style (1850-80) in France, which was characterized by a revival of the Mansard Roof. The only monumental architectural masterpiece was the Eiffel Tower (1885-89), built by the French architect Stephen Sauvestre and the French engineer Gustave Eiffel (1832-1923). Wrought iron frameworks were also a feature of Victorian architecture in Britain (1840-1900) - thanks to Robert Stephenson (1803-59) and Isambard Kingdom Brunel (1806-59) - as were other new materials, like glass - as used in the construction of Crystal Palace, designed by Joseph Paxton (1801-65). Popular Victorian styles included Neo-Gothic and Jacobethan. A giant replica of a viaduct pylon, the tower is built entirely from iron girders. The only significant exception to the above Revivalist movements was the fin de siecle appearance of Art Nouveau architecture, pioneered by Antoni Gaudi (1852-1926), Victor Horta (1861-1947) and Hector Guimard (1867-1942), and by Secessionists like the Viennese architect Joseph Maria Olbrich (1867-1908).

The greatest ever American architect, Frank Lloyd Wright (1867-1959) revolutionized spatial concepts with his Prairie house style of domestic architecture, introducing open-plan layouts and the widespread use of unfinished natural materials. Prairie School architecture is exemplified by Robie House (1910), Fallingwater (1936-37), Unity Temple (1936-39), Imperial Hotel Tokyo, Textile Block Houses, Johnson Wax Building (1936-39), Usonian House (mid-1930s), Price Tower (1955), Guggenheim Museum NY (1956-9). Influenced by American colonial architecture, 19th century Shingle style designs and Japanese architecture, as well as the Arts and Crafts movement, he also paid the closest attention to the detail of interior fixtures and fittings and the use of natural, local materials. Wright's work showed that European traditionalism (and modernism) was not the only answer to architectural issues in the United States.

However, an immense amount of development in both building design and engineering took place in American architecture, at this time, due to the Chicago School and the growth of skyscraper architecture, from 1849 onwards. These supertall buildings came to dominate later building design across the United States. The Chicago School of architecture, founded by the skyscraper architect and engineer William Le Baron Jenney (1832-1907), was the pioneer group. Other important contributors to supertall tower design included the ex-Bauhaus designers Walter Gropius (1883-1969) and Mies van der Rohe (1886-1969) Philip Johnson (1906-2005), Skidmore Owings and Merrill, their leading structural engineer Fazlur Khan (1929-82), I.M.Pei (b.1917).

For details of the greatest architectural designers in the United States, see: American Architects (1700-2000).

20th Century Architecture

Twentieth century architecture has been dominated by the use of new technologies, building techniques and construction materials. Here is a brief outline of the century's main architectural schools and movements. For details, see: 20th Century Architecture (1900-2000).

• 1900-20 Art Nouveau
• 1900-25 Early Modernism (See:Le Corbusier and Peter Behrens)
• 1900-25 Continental Avant-Garde (De Stijl, Neue Sachlichkeit)
• 1900-2000 Steel-frame Skyscraper Architecture
• 1907-33 Deutscher Werkbund
• 1919-33 Bauhaus Design (see the biography of Walter Gropius) this evolves into the International Style of Modern Architecture (1940-70).
• 1925-40 Art Deco
• 1928-40 Totalitarian Architecture (Germany/USSR) - see Nazi art (1933-45)
• 1945-70 Late Modernism: Second Chicago School of Architecture
• 1945-2000 High Tech Corporate Design Architecture
• 1960-2000 Postmodernist Art
• 1980-2000 Deconstructivism - see Frank O. Gehry (b.1929).
• 1990-2000 Blobitecture

• For more details of types and history of architecture, see: Visual Arts Encyclopedia.


Ancient Georgian Column Capital - History

Temples were built in ancient Greece using three orders of columns. Wanting to emulate this style, Thomas Jefferson was the architect of neo-classical buildings in the United States.

Most Greek temples are fine examples of the Doric or Ionic orders.
The Doric order was the earliest and simplest of all three columns. It is thicker than the others and top of the column (capital) is plain, without a column base.

The Ionic order began in the Greek cities of Ionia (on the western coast of modern Turkey). It has thinner columns, a decorated capital (volute). The decoration may have been inspired by the curve of a ram’s horn.

Lastly, the Corinthian column, originally designed by Callimachus, was the most elaborate. Acanthus leaves were carved around the capital, possibly smaller leaves on the bottom rising to larger leaves on top. A smaller version of the volutes (helix) may have been incorporated. The Corinthian style was particularly popular with the Romans.

In the second half of the 18th century, expeditions to Greece would help foster the first volume of "The Antiquities of Athens," published in 1762.
In the 19th century archeological digs were organized by Greece, France, and Germany. Interest in the classical period brought about excavations in the cities of Delphi and Olympia.

Wanting to emulate the Greek style in architecture, what is known as "Greek Revival" was prevalent from 1818-1850 in the U.S. and abroad. Colonial and Georgian style houses were changed so as to resemble the Parthenon of Greece.

In the U.S., Thomas Jefferson, minister to France in 1784, studied architecture while in Europe. He owned a copy of "The Antiquities of Athens" and was also impressed with drawings by Renaissance architect Andrea Palladio, who was influenced by ancient Rome.

Thomas Jefferson, as architect, introduced neo-classical architecture to the U.S. with the Virginia state capitol at Richmond, his home at Monticello (1767-1770), and the University of Virginia (1825).

Other fine examples of Greek Revival architecture are: William Strickland’s "Second Bank of the U.S." (Philadelphia 1824) and Alexander Parris’ "Faneuil Hall" (Boston 1825-1826).

You can own a print of Thomas Jefferson's Monticello home.

For a nice photographic print of Boston's Faneuil Hall (with Greek Revival pillars on left building).

Content copyright © 2021 by Camille Gizzarelli. Alle rettigheter forbeholdt.
This content was written by Camille Gizzarelli. Hvis du ønsker å bruke dette innholdet på noen måte, trenger du skriftlig tillatelse. Contact Camille Gizzarelli for details.


Italian Renaissance Interiors

Interior unity became important during the Renaissance. Most interior rooms were rectangular. Domestic interiors were sparsely furnished and lavishly decorated. Grotesque were the Renaissance interpretations of ancient Roman ornament. They were usually underground. They were made of paint or stucco, and had colorful depictions of animal flowers animals, flowers, mythological creatures, and architecture.

Interior color comes from construction materials and fresco paintings. Textiles and wallpaper give color in residences. Colors used include scarlet, cobalt blue, gold, deep green, and cream.


First Lieutenant Ira Dutton’s Final Bivouac

Forward Air Controller Took Death-Defying Risks To Aid Special Forces

Air Force Capt. John P. Calamos received the Distinguished Flying Cross for his heroic actions calling in air strikes to save Special Forces in Vietnam

A Place of Their Own: Veterans of the Civil War

As Civil War veterans struggled to reenter society, some formed their own unique communities


Se videoen: Trio Mandili - Erti nakhvit (Juni 2022).